80 minutter

Han hadde bestemt seg for å sitte i stolen der han pleide å skrive. I 80 minutter skulle han sitte der. Med blokken framfor seg. Ingen krav eller forventninger om å skulle gjøre noe annet enn å sitte der. Kom det noen ord på blokken var det greit. Ingen ord var også greit. Det eneste mål var å bli sittende i stolen i minimum de 80 minuttene. Mobiltelefon og TV og andre distraksjoner var for langt unna. Utilgjengelig.

Han gjør dette for å trene seg opp mentalt. Det blir raskt ubehagelig. Han merker at det klør etter stimuli. Han vet det, og det er nettopp derfor han gjør dette nå. Han vil trene opp sin selvdisiplin og mentale styrke. Og, ikke minst, sine kreative evner. Kjedsomhet kan være et undervurdert verktøy. Han gir rom til å la det ubehagelige få komme inn og ta plass. Og det gjør det. På størrelse med en liten elefantunge tar ubehaget opp en viss andel kubikkmeter. Ubehaget lukter ingenting. Han kan ikke se det. Det lager ingen lyder. Men han kjenner det, han føler at det er der, i rommet sammen med ham. Det gjør rommet mindre. Hva skal han gjøre? Han hadde jo bestemt seg for å sitte her i 80 minutter, men nå var det ikke like givende. Det var jo opprinnelig bare en uskyldig utfordring. Som nå nesten var smertefull. Ingen kroppslig smerte, men som en tvangstrøye som strammet seg rundt sinnet.

Rådvill ønsket han å bare kunne reise seg. Gjøre noe, hva som helst. Samtidig kjente han at han kunne klare dette. Det var jo bare snakk om tid. Det var mulig å gjennomføre. Så vokste ubehaget plutselig, han merket at det doblet i størrelse. Fortsatt uten lukt eller lyd. Usynlig. Han ville stille ubehaget, som også besto av angst, som det gasset ut av seg i rommet på en jevn, pustende måte, noen spørsmål. Hva gjør du her? Hvorfor er du her? Han sa det ikke høyt, bare tenkte det, spørsmålene. Du vet, fikk han til svar. Var dette noe han hadde tenkt selv, eller var det denne store usynlig skyen eller hva det nå var, som svarte? Han hørte jo aldri svaret. Det hadde bare dukket opp i tankene. Før han fikk tenkt noe mer, kommet med flere spørsmål, så kom det igjen. Du har blitt så vant, så komfortabel, med å alltid kunne stimulere deg selv. Bilder med tekst, bevegelser, lys og farger, stemmer og musikk. Og nå, når du skal sitte her, uten alt dette lett tilgjengelig i centimeters avstand, så spør du slike meningsløse spørsmål, med så altfor åpenbare svar. 

Det er jo ingen her, tenkte han. Kom alt dette fra ham selv? Eller noe annet? Noe fremmed? Hver gang du gjør dette, eller noe lignende, for den saks skyld, så kommer jeg. Jeg vil deg ingenting vondt, må du forstå. Jeg ønsker deg bare godt. Og jeg ser, at nå har du det ikke bra, min venn. Du sitter der og lider. Dette ligger det til og med forskning bak, som støtter opp under. Fysisk smerte frister faktisk mer enn ubehaget fra kjedsomhet. Så vondt du har det, stakkars. Reis deg bare opp, du får lov. Finn mobilen, der den ligger på sofaen og gjør seg klar for deg. Den ønsker å vise deg noe. Noe nytt og spennede som du kanskje ikke har sett før. Den har allerede laget mange lyder mens du har sittet her. Meldinger, varsler, e-poster, hva kan det være? Hvem kan det være ifra? Spennende! Slutt nå med denne unødvendige selvpiningen. Vær snill med deg selv.

Han følte alle ordene inni seg. De hadde nesten en egen smak. Var de søte? Nei, noe enda bedre. Noe ubeskrivelig. Han kjente smaken i munnen. Dette lille målet på 80 korte minutter, hvordan kunne det ha utviklet seg slik? Han kunne jo bare reise seg, tenkte han raskt, og glemme at han i det hele og store hadde satt seg noe mål. Det var jo heller ikke slik at han hadde delt dette målet med noen andre. Ingen visste noe. Hva om målet bare ble borte? Eller om han endret litt på det? En liten, uskyldig justering, slik at det ble lettere å gjennomføre, slik at det kunne være over? Hva om...

Uten at han hadde stilt ferdig spørsmålet i tankene, kom det svar. Denne gangen var det fra et annet sted. Energien i svaret kjentes... annerledes, uten at han hadde noen god forklaring på det. Ja, du har blitt det du kan kalle en slave. Du har latt deg selv lure, forføre. Du har blitt vant til og komfortabel med denne teknologien, denne luksusen. Det har gjort at du nå er mer styrt av dine impulser enn av din egen vilje. Hvem eller hva som bestemmer over deg, som kjemper om kontroll og innflytelse, som påvirker dine handlinger, er ikke av betydning nå. Det som betyr noe, må du vite, er at det ikke lenger er deg. Du har nå, i år etter år etter år, latt fremmede få flytte inn hos deg. Det begynte i det små, uten at du la merke til det. Du trodde det var dine egne ting, du fulgte ikke med. Du tenkte ikke over det, stilte ingen spørsmål. Du var jo så opptatt med alt det andre du lot inn. Du trodde du hadde kontroll. Nå, derimot, ser du alt dette som tar plass hos deg. Og med åpne øyne, så kan du se at mesteparten her, det er jo ikke ditt.

Hva i helvete? Han følte ubehaget vokse. Men nå var det ikke ubehaget i rommet. Det var inni ham. Han kjente godt etter, følte seg rundt. Det stemte. Mye av det han trodde var hans eget, som kom fra ham selv, det var så... fremmed. Slapp av, kompis, nå har de 80 minuttene gått. Bra, nå kan du gi deg selv en liten belønning. Vel fortjent. Og om jeg kan komme med et lite tips, et velmenende råd: Ikke gjør dette igjen, du fortjener bedre. Ordene smakte ikke lenger like godt. De føltes klissete, slimete, ekle.

Jo mer du gjør dette... Andre ord, med klarhet, som om de var risset inn i stein. At du sitter slik, uansett hvor lenge du bestemmer deg for, regelmessig, uten at du handler på impulser eller behovet for å rømme fra ubehaget. Det vil være verdt det, du vil med tiden takke deg selv for det. Du vil bygge opp styrken til å ta kontrollen tilbake. Da vil du også kunne begynne prosessen med å rydde opp i alt dette fremmede som nå tar plass. Rydde vekk søppel, få orden i systemet igjen.

Det ble stille. Helt stille. Tomt. Ingen tanker. Han så bare rett fremfor seg. Wow, for en syk opplevelse. Han reiste seg fra stolen. De minuttene hadde jo gått raskt, når han tenkte tilbake på det. Men likevel, kom han til å gjøre dette igjen? Svaret kom aldri. Han hadde allerede lagt seg i sofaen. Med mobilen i hånda.