Band of Brothers

Band of Brothers er på Netflix nå, og i den anledning måtte jeg begynne å se denne fantastiske, men også grusomme, serien om igjen. Siden krig faktisk er grusomt. Jeg har ikke helt telling på hvor mange ganger jeg har sett serien, men det er flere enn en gang.

I serien følger vi faste figurer i tykt og enda tykkere, der det til slutt ikke er mange soldatene igjen, ikke overraskende, i det hele tatt. Dette er 2. Verdenskrig, jeg trenger ikke si mer.

Det er en replikk i denne serien som treffer meg hver gang jeg ser den. Den gir meg nesten gåsehud. I serien følger vi iblant en løytnant som heter Ronald Speirs. Han er ikke en del av hovedpersonene, men mer en på siden, en mystisk skikkelse vi vet lite om, nesten som et fantom. Han virker nesten udødelig, og får de umuligste oppdrag til å virke som en snartur til postkassa for å hente dagens avis. I serien snakker han med en soldat som er livredd og lammet av frykt. Soldaten forteller rett ut hvor redd han er.

Svaret han får fra Speirs er følgende:

"The only hope you have is to accept the fact that you're already dead. The sooner you accept that, the sooner you'll be able to function as a soldier is supposed to function: without mercy, without compassion, without remorse. All war depends upon it."

I serien ser jeg plutselig også Michael Fassbender, Tom Hardy, Simon Pegg, Jimmy Fallon og James McAvoy. På det tidspunktet relativt ukjente mennesker, sammenlignet med i dag. Serien ble laget i 2001. Det begynner å bli noen år siden.

Det som treffer meg så filosofisk og dypt med dette sitatet, er at dette ikke bare gjelder krig. Det gjelder ellers i livet også. Dersom vi kan akseptere at vi en dag skal dø. Og dette er ikke noe jeg skriver for at vi skal kunne grave oss ned, og bli nedstemte og deprimerte. Tvert imot! Det er for at vi skal begynne å være mer tilstede i flere av disse øyeblikkene som totalt sett og tilsammen utgjør livet. Og at vi skal ha en mål og mening med det vi gjør, forhåpentligvis. Eller at vi skal se det før det er for sent, at livet er så mye mer enn sløsing av tid. Mulig jeg er en gammel sjel i en relativt ung kropp, men jeg blir bare mer og mer bevisst på dette livet og dets begrensninger nærmest for hver dag som går. Jeg har hørt det, en gang, av jeg var en gammel sjel, eller en tidløs sjel. Det kan stemme. Sjarmerende sagt, det skal hun ha, hun som sa det. Poenget mitt er at jeg vil at vi skal leve mer. Når vi er oppmerksomme på døden, kan vi begynne å fungere på et høyere nivå. Men isteden for nådeløst, uten medlidenhet, uten anger, kan vi snu dette helt rundt. For livet er ikke krig. Krig er på den andre siden av liv. Derfor vil jeg at vi, når vi fokuserer mer på livet, også skal fokusere mer på medmenneskelighet, medlidenhet, medfølelse, og at det er lov å gjøre feil, og angre, og gjøre det bedre neste gang. All life depends on it. Der ble han så jævlig optimist og filosof igjen, tullingen.

Det er bedre å omfavne livet enn å være livredd for døden, det var vel egentlig hovedpoenget mitt. Jeg hadde egentlig tenkt å avslutte, men kom selvfølgelig på enda et lite sitat:

"Lev livet. Opplev alt du kan! Ta vare på deg selv og de du er glad i. Ha det gøy -- vær litt gal og rar. Gå ut og gjør noen feil -- for det kommer du til å gjøre uansett. Nyt deg selv og utnytt alle mulighetene til å lære noe på veien. Ikke prøv å være perfekt -- vær heller en utmerket versjon av deg selv!"

- Per Fugelli

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe i kveld, men kom på forrige gang jeg skrev, at kanskje jeg prøver å gjøre dette også når det ikke frister like mye. Jeg angrer ikke på det. Litt rørt ble jeg også, av godeste Per. Takk, Per.

Og du, som jeg tenker på. Hører jeg fra deg?