Comeback!

"Honey, I'm home!"

Sitat fra x antall dårlige, og sikkert et par mindre dårlige, amerikanske tv-serier, i hovedsak sitcoms, eller på norsk, situasjonskomedier.

Tenk at jeg ikke har skrevet en dritt her på to måneder. Orker ikke å gjøre så mye ut av det. Skylder på ADHD-diagnose, nå som jeg har det. Har også fått medisiner, som er til stor hjelp. Jeg har brukt en del tid de to siste månedene på å lære om ADHD. Jeg har lyttet igjennom podcaster, sett videoer på Youtube (jeg bruker Youtube mye), og fulgt en del kontoer på Instagram som fokuserer på ADHD. Jeg har også lest litt, men dette er ikke min beste måte å lære på.

Denne diagnosen som jeg har fått i en alder av 38 år, burde den ha kommet tidligere? Kanskje, sikkert, uvisst. Det jeg har fått med meg, er at veldig mange mennesker får diagnosen ganske sent. Og at det ofte gir svar på mange spørsmål. Hvorfor gjorde man det ikke bedre på skolen og i utdanningssammenheng? Hvorfor byttet man hobby og interesser såpass hyppig? Hvorfor var man så "lat"? Hvorfor var det så vanskelig å holde på gode vaner? Hvorfor drømte man seg bort så ofte? Hvorfor slet man sånn med å følge med når noe ikke var skikkelig interessant? Hvorfor hadde man så dårlig impulskontroll til tider, noe som også gikk ut over økonomien og mye annet?

Jeg får lite til ingenting igjen for å grave meg ned i en selvmedlidende grop. Eller, det er også mulig jeg allerede har gjort det i disse to månedene, bare for å bearbeide en del år med diverse. Jeg har kommet meg ut nå, og står på den andre siden. Det føles egentlig ganske befriende. En sånn SELVFØLGELIG var det BARE det. Nå som jeg får hjelp fra medisinene, får jeg også det lille sparket i ræva som jeg trengte for å ta tak i ting. Viktige ting. Meg selv. Fordi jeg er ganske viktig. For meg selv. Jeg føler meg mer hjemme nå, tilstede. Jeg utsetter ikke ting i like stor grad som tidligere. Jeg klarer å holde fokus og konsentrasjon oppe over lengre tid enn før. Jeg klarer til og med lettere å bestemme hva jeg vil fokusere på. Veldig mye bra, med andre ord. Ting er lettere. Jeg har nok, uten å være klar over det, presset meg voldsomt til å gjøre ting, mens hele systemet i tide og utide har kortsluttet, som følge av dette presset jeg hadde satt på meg selv. Jeg har vært utbrent, utmattet, noen ganger på grensen til hypoman. Jeg har kastet bort mye tid på unødvendige aktiviteter, som har vært vanskelig å komme seg vekk fra.

Med ADHD så er det noe som er helt feil med hvordan man produserer og håndterer dopamin. Dopamin er i stor grad med på å regulere oppmerksomheten og å styre motivasjonen. Hvis noe ikke har vært spennende, morsomt, interessant, nytt eller noe annet superpositivt, så har jeg slitt veldig med å lære meg det. Er det kjedelig, så går det bare ikke. Det sier stopp. Jeg hadde det for eksempel sånn da jeg skulle lære meg å spille gitar. Brukte en ganske genial app som jeg fant, og det var morsomt de første ukene. Og så ble det vanskelig, jeg møtte litt motstand, og så sluttet jeg. Det var ikke gøy lenger, fordi jeg ikke mestret det. Kanskje jeg plukker opp gitaren igjen snart, nå som hjernen fungerer bedre. Samtidig er det mye annet jeg også har lyst til å gjøre. Slik som å skrive mer her. Det er jo uendelig mye man kan skrive om!

Jeg føler meg hjemme igjen her, nå som jeg har fått skrevet litt, igjen. På samme måte som jeg føler meg hjemme i mitt eget hode, slik som det skal være. Jeg skal ikke komme med store lovord om at jeg skal skrive hver dag, så og så mye. Følg med, og så får vi se hva som skjer. Ingen forventninger, ingen skuffelser. Men mest sannsynlig: 

"I'll be back!"

- Arnold Braunschweiger, berømt komiker.