Dark Night of the Soul

Noen dager siden jeg skrev sist. Kanskje like greit å være litt zen og avslappet til denne skrivingen. Dette er noe jeg aldri klarer å bestemme meg helt for. Dette med disiplin og senkede skuldre og balansen mellom disse. Jeg hadde en plan om å ikke sette på noe underholdning denne helgen. Denne planen gikk ut nå, fordi jeg liker å ha noe meningsløst tull på i bakgrunnen mens jeg skriver. Om jeg går tilbake til planen etter at jeg har skrevet, er uvisst. Jeg satte på "Meg 2: The Trench" med Jason Statham og en kjempekjempegigamegahai. Jeg tror ikke jeg kan anbefale denne til noen, men må innrømme at sånne filmer av og til kan være en helt grei guilty pleasure.

Jeg skal skrive om noe som kalles for Sjelens mørke natt, eller The Dark Night of the Soul. Først vil jeg bare, for min egen del, skrive noen linjer om småting som skjer i mitt hode, eller hjerte, eller noe lenger nede. Uansett. Det er fascinerende hvordan noe man kjenner noe sterkt en kort liten stund, for noen, men at dette roer seg ned nesten like raskt som det oppstår. Planter må vannes. Hvis man banker på en dør, men ingen åpner, er det ikke noe poeng i å banke noe mer. Så jævlig zen. Jeg begynte også å tenke på et menneske som hadde berørt meg fysisk, uten at det var noe bak dette. Det var bare helt naturlig, i den sammenhengen det skjedde. Men så berørte dette mennesket meg emosjonelt. Du traff meg der, din luring. 

Det høres alltid så mye kulere ut på engelsk, men vi skal snakke om Sjelens mørke natt. Dette er et dikt fra 1500-tallet, skrevet av en spansk munk. Det går inn under kategorien mystisk poesi, og jeg er allerede så solgt som man kan bli. Det høres bare kult ut fordi alt liksom høres kulere ut på engelsk. Dette er bare et resultat av at USA vant den kalde krigen, og vi er hjernevasket. Egentlig heter diktet Noche oscura del alma, da det ble skrevet på spansk. De som er litt digitale og litt nysgjerrige kan søke opp diktet her på nett. Kort fortalt, og det jeg vil få fram, er følgende: diktet er en metafor som beskriver en åndelig krise i reisen mot forening med Gud. For min del har jeg ingen planer om å forenes med Gud. Men samtidig, Gud kan være så mangt, og hvem er jeg å uttale meg om dette. Kanskje det kan være å finne sin mening med livet.

I diktet må personen vi følger på sin vei gi opp lidenskapene og ønskene sine, litt etter litt, for å komme nærmere det ultimate. Det er dette som treffer meg dypt. Etter å nylig ha gitt slipp på nikotin og koffein, som åpenbart har hatt et ekstremt solid tak på meg i mange år, uten at jeg selv forstod dette, ser jeg at det er flere ting jeg ikke trenger, men som jeg likevel er tilknyttet til. Det er dette jeg ønsker å finne ut av hva er, hvor stort grep det har om meg, hva jeg kan gjøre, og masse masse mer. I første omgang gjelder det å redusere stimuli. Men jeg orker ikke å skrive mer, i frykt for å sabotere meg selv.

Dette er bare en innledning til hele dette temaet, som jeg finner så fascinerende, og at det er så innlysende at dette kan være opplysende. Jeg vet at dette også er sentralt innenfor buddhismen, dette med å gi opp lidenskapene og ønskene sine på veien mot nirvana. Når slike tema er sentralt innenfor flere retninger, blir jeg ekstra nysgjerrig. På tide å gi slipp.

Har kommet tre kvarter inn i Meg 2. Dette er smertefullt dårlig. Jeg tror jeg heller går tilbake til Sjelens mørke natt, og ubehaget der. Snuskuttet og energidrikkslutten går over all forventning. Lurer nesten på om jeg skal begynne å holde foredrag og kurs om dette, for å kurere hele landet for denne tulleavhengigheten. Hvis du har lyst til å bli kvitt din avhengighet, ta kontakt, så kan vi se hva vi har å jobbe med. Jeg er jævlig god på dette.