Hverdagsliv

Jeg husker det var en australsk serie i min ungdom som gikk på Tv2. Den het Hverdagsliv, men sikkert noe helt annet på engelsk, eller australsk. Den handlet egentlig bare om det som skjedde på den lille plassen der skuespillerne spilte disse menneskene, da, som bodde i denne landsbyen. Med andre ord, Hverdagsliv, som serien så passende het her hjemme.

Så jeg ville såklart snakke litt om dette hverdagslivet. Hverdagslivet som kan være litt kjedelig. At det trenger ikke å være så spektakulært, alt sammen. Det kan være litt kjedelig, men også fint og godt. Det kommer bare an på hvordan man presenterer det. Jeg vil ikke at folk skal føle seg som tapere, selv om de ikke gjør så mye interessant. Jeg gjør ikke så mye interessant, heller. 

Jeg husker såvidt hvordan det var på 90-tallet. Jeg leste tegneserier. Jeg spilte Nintendo og Playstation, og ingenting var online. Jeg brukte så lite av tiden min på å sammenligne meg med andre. Spoler vi frem 20-30 år, til i dag, er det et helt annet bilde. Vi ser på sosiale medier at det er så perfekt at det nesten ikke kan bli mer perfektere. Vi ser folk kjøre biler jeg ikke kan navnet på. Vi ser folk som reiser fra hotell til hotell, fra storby til storby, fra et ferieparadis til et annet. Vi ser rådyre oppussinger og luksusboliger. Klær fra designere. TVer er ikke lenger TVer, det er nå hjemmekino, og jeg føler meg som en gammel bestefar som tenker dette. Som skriver dette, til og med.

Det vi derimot ikke ser, ikke i nærheten så mye, er at forskjellene mellom fattig og rik bare har gått opp på denne tiden, og at mange har det vanskeligere økonomisk nå enn da jeg satt på gutterommet og bladde i Fantomet. Det synes jeg ikke er noe særlig. Etter hvert begynte jeg å lese Conan barbaren. Det var mer voksent, mer vold og litt nakne damer innimellom også, og så var det i svart-hvitt, så jeg kunne tro at jeg var litt mer kulturell som ikke trengte farger. Javel.

Poenget jeg vil fram til er at jeg og mange andre, vi lever ganske så alminnelige liv. Ja, det kan være kjedelig, med det er også helt greit. Må det være så spennende alltid? Forsåvidt kan det være spennende for vår egen del. Fellen er når vi sammenligner oss for mye med andre. Når jeg ser at "alle andre" har hjemmekino og reiser på fancye ferie. Mens jeg sitter med en gammel TV og var sist i utlandet for fem, seks år siden. Likevel er jeg ikke misfornøyd. Jeg kan se de samme filmene og de samme seriene. Og etter at jeg ble pappa har det igjen gått opp for meg hva som betyr noe, hva som faktisk er viktig. Datteren min bryr seg ikke om dyre sydenturer eller designerklær. Det hun bryr seg om er at jeg er tilstede, at vi gjør ting sammen, og det trenger ikke å være de store tingene, heller. En sykkeltur, å dra på besøk, kjøpe slush på en lørdag, og få litt såkalt brain freeze, som bare minner om en akutt forbigående femsekunders migrene. Eller tegne sammen. Vi har mye å lære der. Jeg har fortsatt litt igjen, men jeg har også klart å innse at det som kommer fram i sosiale medier og medier ellers ikke representerer hvordan folk flest lever livene sine. Så jeg har klart å luke ut en del ugress der, ved å bli mer selektiv med hva jeg lar påvirke meg negativt.

Og, jo mer jeg gjør det, desto mer setter jeg også pris på dette kjedelige hverdagslivet.