Tar tilbake kontrollen

Nå skal vi teste fokus og se hvor lenge jeg klarer å sitte her, på min faste skriveplass. Mobilen er utenfor rekkevidde. TVen er av. Jeg har bare vann, en annen, mindre notatblokk og snusen på bordet, og selvfølgelig pennen i hånden og blokken jeg skriver på. Den lille notatblokken er i tilfelle jeg kommer på noe, kanskje noe viktig, noe som jeg må huske på, men som ikke passer inn her. Det eneste jeg hører av lyder er klokken på veggen som tikker og lyden jeg lager selv når jeg skriver. Ja, en ting til, som er viktig. I den lille blokken skriver jeg også ned det som distraherer meg, enten det er tanker og impulser, eller noe utenfor, uansett hva det er. Jeg tenker at jeg skriver ned alt.

Hvorfor gjør jeg dette? Jeg vil ta tilbake kontrollen og styringen over meg selv. Det er meningsløst å rasjonalisere, så jeg hopper bare direkte over til premisset at jeg er avhengig av konstant stimuli og at jeg har mistet ekstremt mye fokus og kontrollen over meg selv har jeg outsourcet til en rekke apper, algoritmer og sider. Jeg hadde ikke lest vilkårene med liten skrift da jeg skrev under kontraktene. Heldigvis var det ikke sjelen min jeg solgte til djevelen. Dessverre var det likevel ikke langt unna at det var nettopp det jeg gjorde, slik som det har blitt i dag.

Hvor lenge jeg skal gjøre dette her og nå er jeg ikke sikker på. To timer? Tre? Lenger? Minimum to timer. Tre gir en ekstra stjerne. Fire gir full score, men jeg er ikke sikker på om jeg kommer i nærheten av fire timer. Da imponerer jeg meg selv, til og med. Det er ingen premie her. Jeg gir ikke meg selv noe ekstra når jeg er ferdig. Premien eller belønningen ligger i selve aktiviteten. Selvdisiplin og fokus er premien. Skrivingen er selve belønningen. Forsøket på å bevisstgjøre meg selv på alle impulser og samtidig løsrive meg fra de er givende. For meg.

Jeg kunne allerede ha startet å skrive ned ting i den lille blokken. Alt som surrer og går i tankene på denne korte tiden jeg har sittet her. Mat, sjekke mobilen, pusse tenner, dusje, gå med søpla. Gå med søpla skrev jeg ned, for i morgen henter de søppel. Det er fullt av ting som dukker opp, som popup-vinduer på en irriterende nettside. Når alle impulsene er like sterke, venter jeg heller til det roer seg eller noen skiller seg ut. Da kan jeg notere det ned.

Hvis man vil noe skikkelig mye, holder det da å bare si det til seg selv og andre, og så skjer det bare? Ytterst sjeldent. Er det tilstrekkelig å jobbe litt med det, og så gir man opp? Man slutter når det slutter å være gøy, når det begynner å bli tungt. Eller kan man trene seg opp til å stå i det også når det blir mindre gøy, når det blir tyngre? Hvor god blir man da? I dag var det ikke gøy lenger, så jeg gir opp. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gitt opp forskjellige ting. Ting som jeg angrer på. Fotball, kickboksing, gitar, studier, styrketrening, språkkurs er det jeg kommer på. Uten at jeg må lete. Sikkert er det flere ting, også. Youtube. Det var ikke morsomt lenger. Ferdig.

Jeg orker ikke å bruke energi på å angre så mye. Jeg vil leve her og nå, fokusere på hva jeg kan gjøre her og nå. Ja, jeg angrer på de og de tingene. Ferdig. Jeg vil heller ta lærdom av det, noe jeg tror jeg har gjort, og komme meg videre. Dersom jeg blir altfor fastlåst i det som var og har vært, blir jeg bare å ende opp deprimert. Det skjedde ikke som jeg så for meg, jeg aksepterer det. Vi har ikke muligheten til å gå tilbake i tid og endre på noe, men vi har muligheten til å lære av det. Dersom det gir energi og motivasjon å kjenne på det som kunne ha vært, men aldri ble fordi man sluttet, så er det lærdom. Jeg har gjort dette masse allerede. Mye skam, mye selvforakt. Det er bedre å komme seg videre enn å bade i skammen, selvforakten, ydmykelsen.

Hos mennesker med ADHD kan det være meget vanskelig å ta tak i slike ting. Vi søker dopamin og stimuli kontinuerlig. Vi har en tendens til å begynne på ting og så slutte, igjen og igjen, i en ofte uendelig sirkel. Dette er et typisk kjennetegn for mange av oss. Og det er skummelt hvor likt det kan være latskap eller impulsivitet. Med min egen ADHD, kombinert type, kjenner jeg meg absolutt igjen. Men nå som jeg har ADHD og vet at jeg har det, er det da ingenting jeg kan gjøre? Og det samme tenker jeg med alle andre tusener og millioner av mennesker med ADHD, både diagnostiserte og udiagnostiserte. Mange med diagnose, de fleste med diagnose, får medisiner. Iallfall tilbud om det. Jeg går på medisiner. Disse har god virkning, for meg personlig, og statistikken er også god. Jeg får gjort ting, har bedre fokus, er mer oppmerksom, kjenner mindre uro, har mindre støy i hodet, er mer balansert emosjonelt. Masse bra. Hos meg er fordelene over 90 prosent og ulempene under 10 prosent, kanskje. Men jeg har jo ikke vært helt ubrukelig, heller, i de 38 årene jeg levde før jeg fikk diagnose og begynte på medisiner. Det er jo bare noen måneder siden jeg startet. Jeg fikk jo gjort mye bra, da også. Jeg jobbet masse, jeg studerte, fullførte et studie, jeg leste ferdig bøker, men ikke alle. Jeg reiste, jeg trente, jeg gjorde ting. Det var ikke før jeg begynte å fordype meg i ADHD at jeg skjønte hvorfor ting hadde vært så vanskelig så mange ganger.

Kunne jeg ha fungert uten medisiner? Ja, til en viss grad, men med større utfordringer og hull og humper i veien enn nødvendig. Ikke optimalt, med andre ord. Det er folk som får det til og folk som ikke får det til. For min egen del har det skapt store utfordringer. Jeg vil ha det så bra som jeg kan ha det. Medisinene hjelper meg mye.

Samtidig som jeg tenker på medisiner, dukker det også opp en rekke forslag i hodet mitt til hva jeg kan gjøre utenom å ta medisiner, i tillegg. I samfunnet i dag er det så mange distraksjoner som kriger, nærmest, om vår oppmerksomhet. TV-serier, innlegg på sosiale medier, memes, reklamer, annonser, press om å være, tjene, gjøre, se ut sånn og sånn. Det har endt opp med at de fleste til slutt sitter og har litt ADHD. Jeg kan fortelle om mine egne symptomer på min ADHD, og så får jeg til svar, at "sånn har jo alle det". Alle har kanskje ikke den samme totalen som jeg har når det kommer til symptomer og gradene av styrke, men det er heller ikke ubetydelig, det mange har i dag.

For de som tenker at dette er helt greit, jeg har det bra sånn som jeg har det, så sier jeg flott. Men for alle andre, meg selv inkludert, hva kan vi gjøre? Jeg har ikke svaret for alle andre, det skal jeg ikke påstå. Men jeg har flere svar, eller forslag, til meg selv. Hva kan jeg gjøre? Jeg kan bli mer bevisst og oppmerksom på hva jeg bruker tid og oppmerksomhet på. Enten ved å bare tenke igjennom det, eller ved å skrive det ned, kvarter for kvarter, eller time for time. Hva jeg gjør. Hva enn som skulle passe, så lenge jeg ender opp med noen opplysninger og informasjon om hva mitt fokus går til. Det kan være litt oppvekkende å se. Jeg husker tidligere at jeg hadde ordnet på mobilen at jeg kun skulle bruke den et maksimalt antall timer om dagen. Men så ble det plutselig en del Youtube, litt spilling, reels på Instagram, meldinger på Messenger og Snapchat. Til slutt deaktiverte jeg bare denne dumme funksjonen. Dette var en tidligere versjon av meg selv. En som syntes det var greit å forsvinne langt inn i skjermens verden. Jeg vil ikke være der mer. Jeg er ferdig med den versjonen.

Hva vil du gjøre med livet ditt? Er det noe du drømmer om eller vil oppnå? Har du barn som du vil være tilstede for, se vokse opp, oppleve ting sammen med? Er det en utdannelse du vil ta, noe du vil lære deg, starte en egen bedrift? Vil du slanke deg, komme i bedre form, få mer overskudd? Øke livskvaliteten, tjene mer penger, være litt lykkeligere, eller bare litt mer tilfreds og fornøyd? Hvordan vil du ha det? Og de tingene du gjør nå, bidrar de til at du har det bedre eller verre? Hvilken effekt har de ulike tingene du gjør? Dette spør jeg meg selv om regelmessig, noen ganger daglig. Og jeg setter meg ned og ser om det kommer noen svar. Hvis ikke jeg selv har svarene, så er det noen andre, eller noe annet, som har de, og resultatet av andre sine svar enn mine egne vet jeg ikke om jeg blir så fornøyd med i retrospekt. Jeg tror det er gode spørsmål å stille seg selv. Og dersom man ikke får svar med en gang, så slutter jeg ikke å spørre. Det aktiverer en prosess i hjernen, i underbevisstheten, tenker jeg, der man begynner å lete etter svar. For meg selv har dette gitt mye.

Meditasjon og skriving er to av mine beste venner. Det høres dumt ut å kalle det venner, jeg vet. Verktøy, da, er det bedre? Eller aktiviteter eller tiltak. Jeg husker ikke helt når jeg ble kjent med disse to, eller begynte å gjøre de. Det er lenge siden. I perioder har det vært veldig av og på, og mange ganger helt av, dessverre. Disse to er så viktige for meg og gir meg så mye. Kort fortalt kan jeg oppsummere det slik at meditasjon fjerner støy i hodet mitt og roer ned impulsene mine, mens skrivingen gir meg svar på spørsmål jeg stiller og en retning for hvor jeg vil, hva jeg vil, med livet mitt. Men den korte fortellingen er kjedelig, og mangelfull på en eksamen.

Skriving kan jeg ta først, for det vet jeg at jeg begynte med lenge før meditasjon. Kanskje allerede på videregående, kanskje enda tidligere. Skrivingen kan hjelpe meg med å få ut dritt og negative ting. Ut av tankene, ned på papiret. For meg må det være penn og papir, helst. Det å skrive kan hjelpe meg med å komme på gode spørsmål og svar, med å bli mer oppmerksom på ting, med å gi meg inspirasjon. Jeg kan skrive om ting jeg er takknemlig for. Hvis det er noe jeg ikke vil miste, så er jeg takknemlig for det, da setter jeg pris på det. Det er verdt å skrive ned. For meg er skriving både terapi og coaching, og mye mer. Det blir på en måte som en dagbok, men uten at jeg begynner hvert innlegg med "kjære dagbok" og så ramser jeg opp alt jeg gjorde den dagen. Det blir for kjedelig for meg. Da er det heller at jeg skriver hva jeg vil gjøre og oppnå, hvem jeg vil være, hva som plager meg, om jeg må stille strengere og høyere krav til meg selv, eller om jeg må være snillere, mer omsorgsfull, tilgivende og tålmodig med meg selv. Når jeg skriver får jeg ofte ut det negative, all dritten som går rundt og surrer i hodet. Enten om meg selv, eller om situasjonen min. Og så får jeg fylt på med mer positive ting. Det kan være en peptalk eller at jeg forsøker å programmere og hjernevaske meg selv, på en god måte. Eller at jeg minimerer de negative tingene og drar fram de gode tingene. Jo oftere jeg skriver, jo bedre. Jeg tror egentlig ikke det kan bli for ofte for min del, fordi det krever innsats fra meg de fleste gangene. Innsats for å sette seg ned, innsats for å begynne å skrive. Det er ikke alltid at ordene bare kommer. Men jeg prøver, igjen og igjen. Jeg gir ikke opp.

Meditasjon begynte jeg med kanskje i 2009 eller 2010. Jeg hadde lest at det var fullt av fordeler med det. Spesielt hvis man slet med fokus og konsentrasjon, noe jeg alltid har gjort. Dette med meditasjon vet vi enda mer om i dag, men likevel kjenner jeg ingen andre som mediterer. Kanskje en, men han har jeg ikke snakket med på flere år. Jeg bruker en app og hodetelefoner med støyreduksjon. Det er bare min rutine. Man trenger egentlig ingenting for å meditere. Det er bare å sette seg ned, eller legge seg ned. Det er en viss risiko for at man sovner om man legger seg ned. Jeg fjerner alt av distraksjoner. Av med skjermer, av med lyder og varsler, og så lukker jeg øynene. Jeg fokuserer på pusten min, og puster enten inn med nesen og ut gjennom munnen, eller så puster jeg bare gjennom nesen, med munnen lukket. Dersom tanker kommer, og det gjør de, det kan jeg love, så fokuserer jeg bare tilbake på pusten igjen. I hodet mitt er det så mye aktivitet og ulike tanker og støy. Mange av disse er uten hensikt, som de fleste varsler fra mobilen, de er bare forstyrrelser og impulser som popper opp. Når jeg mediterer, så roer disse seg ned, de forsvinner. Støyen blir til stillhet inni meg. Jeg føler meg klarere, mer avslappet, mer i balanse mentalt og emosjonelt, mer fokusert, mer tilstede. Jeg blir ofte i bedre humør. For min del finnes det ingen ulemper ved å meditere. Men det kan være ubehagelig. Spesielt i starten. Det kan være ukjent og fremmed, til og med skummelt, å måtte forholde seg til alle tankene som dukker opp hos en selv. Alle impulsene. Det tar ofte tid og innsats å få en rutine på det. Det kan jeg skrive under på. Det har også her, som med skrivingen, vært perioder der jeg ikke har gjort det. Lange perioder det jeg har falt ut av rytmen. Men for meg selv vet jeg at jeg har det bedre meg meg selv når jeg gjør det regelmessig. Jeg mediterer i 30-60 minutter av gangen, helst en gang om dagen. Helt i begynnelsen prøvde jeg meg fra med korte økter på 5-10 minutter. En time er lenge. Meditasjon er undervurdert, og noe jeg vil anbefale de fleste å teste ut.

Da ble det tre timer med skriving. Hånden min er litt gåen, så jeg sier meg fornøyd med dette. Hvis noen ønsker å snakke med meg om det jeg skriver, er det bare å sende meg en melding eller noe. Ønsker alle alt godt.