Til himmelen
Alla vill till himmelen men få vill ju döMan vill kamma in vinningen, men sår inga frön
Dette sang Timbuktu i 2005. Denne sangen har gått og surret i hodet mitt den siste uken. Hvorfor har jeg ikke svar på. Jeg kan ikke huske sist jeg hørte sangen, men det er år siden. Så jeg har selvfølgelig tenkt en del på dette med at alle vil til denne himmelen.
Vi har alle noe vi ønsker å gjøre i hvert av våre liv. Det kan være at vi ønsker å komme i form, kanskje slanke oss, at vi ønsker å tjene så og så mye, at vi ønsker en spesiell karriere, å nå et mål, eller flere, å lære et språk, å reise, å løpe et maraton. Det kan være så så mye. Men hvor mange av oss gjør disse tingene, egentlig?
Jeg er selv skyldig her. Jeg har ikke et så stort ego at jeg ikke kan si hvor mange ganger jeg har satt meg mål, eller drømt om ting jeg ville oppnå, men det ble bare som bandet Kansas sang Dust in the Wind. Jeg vet ikke om det er 100 ganger, eller 1000 ganger, men sikkert et sted i mellom. Jeg har feilet så mange ganger at det har sluttet å være flaut. Det jeg skjønner nå, er at det har gitt meg en forståelse av hvordan jeg fungerer.
Jeg hadde en t-skjorte. På den stod det følgende: "Ein gong hadde eg ambisjonar." Et sitat av Agnes Ravatn. Jeg fikk denne i bursdagsgave fra min mor for mange år siden. Hun hadde kjøpt den på Ivar Aasen-tunet i Ørsta. Hun pleide å gjøre det, gi meg t-skjorter i bursdagsgave. Noen ganger traff det. Det traff med denne gaven, for jeg hadde jo vært ambisiøs, dog en mislykket ambisiøs. T-skjorten var nå utslitt, det var et stort hull under ene armen og et annet påbegynt under den andre. Valget var å kaste denne t-skjorten, noe jeg gjorde for ikke så lenge siden. Denne t-skjorten fikk meg også til å tenke, på samme måte som sangen til Timbuktu. Jeg er jo fortsatt ambisiøs. Jeg har bare så altfor lenge levd i en tåke, der jeg har latt alle ambisjoner og drømmer og lyst på lærdom komme, men så bare avta, og forsvinne.
Det jeg kjenner igjen nå, etter år i en slags dvale, er at ambisjonene sakte er på vei tilbake.
Det jeg ønsker å få fram er at det er mange av oss som drømmer om ting, ting vi har kontroll over, ting vi kan påvirke. Men det er få av oss som faktisk gjør noe med det, dessverre. Det første steget er å begynne. Det er også ofte det tyngste steget. Vi er redde for å dumme oss ut, for å feile, for å bli latterliggjort. Dette betyr ingenting. Jeg har mer respekt for noen som forsøker å gjøre noe, og feiler, enn den som aldri engang begynner. Thoughts and prayers, wishes and dreams. Å feile gir erfaring. Å aldri engang prøve, gir bare lavere selvtillit, en følelse av anger.
Litt lenger ut i sangen til Timbuktu, synger han:
Jag menar riskerna är många, men dom måste vi ta
För lidandet blir ännu större utan nåt kapital
Konsekvenserna spelar mig ingen roll
Den enda hjälp som jag kan få kommer ju inifrån
Jeg avslutter med det.