Utittelsomt

Jeg ligger på en madrass i en køyeseng i et gammelt grendehus som også har vært en skole eller bedehus eller altmulighus på en øy som man tar ferge til etter å ha kjørt tre timer. Jeg har dyne og pute også. Dyna er for kort til meg og puta er for slapp. Men jeg klager ikke, jeg liker det. Det er sånn det skal være når man sover på slike steder. Dette er en helt egen form for sjarm og kvalitet som ikke finnes mange steder. Det føles litt som å være på leirskole, men at jeg ikke er 13 år, men over 30.

 

De andre jeg deler rom med sover tilsynelatende. Det er det man sier når man ikke vet. Jeg har så jævlig luft i magen, og begynner å tenke hva hvis... Er jeg seriøst redd for å fjerte i senga midt på natta? Det er jo ikke sånn at jeg skal drite meg ut. Hadde jeg vært hjemme nå, så hadde jeg ikke brydd meg. Når jeg er alene går jeg rundt og fjerter og tenker ikke over det et eneste sekund. Når man er blant folk, er det helt motsatt. Da tenker man over det HVERT ENESTE SEKUND når man må skikkelig slippe ut litt avgass. Dette gjør at jeg bestemmer meg for å gi en god faen. Så nå ligger jeg her og skriver mens jeg slipper ut de naturligste gasser. Det er noe med å trene på å bryte de små barrierene. Man kan vokse mye på sånt, så lenge det ikke går ut over andre. 

Det er sikkert fullt av spøkelser her. Fjertene mine holder spøkelsene på trygg avstand. I naborommet snorkes det. Det er sånn det skal være. Helt fantastisk.

Mens jeg ligger her og ikke får sove, begynner jeg å tenke på hvor kort livet er, og filosoferer litt over dette. Jeg må bare skrive det ned, for ellers forsvinner det raskt ut i neste øyeblikk. Jeg har allerede levd over en tredjedel av livet mitt, det er jeg ganske sikker på. Snart er halvparten av livet mitt over når vi teller i antall år. Det snorkes mer på naborommet. 

Jeg leste et sted at vi lever to liv. Det andre livet begynner når vi innser at vi bare har ett liv å leve. Jeg tror jeg har begynt å innse dette den siste tiden. Nå snorkes det her inne også.

 Livet er for kort til å bry seg for mye om man slipper ut en fjert i ny og ne blant folk. Det er for kort til å bry seg om man dummer seg litt ut eller gjør noen feil. Jo flere feil, jo bedre, tenker jeg. Jeg har skrevet det tidligere. Hvordan vet man om det var feil, det man gjorde? Det kan hende at det var akkurat dette som skulle til for å skjønne hva som var det riktige å gjøre. Og etter å ha gjort en feil, og reflektert over det, vet man nå hva som er bedre å gjøre ved neste anledning.

Jeg får ikke sove med det første, selv om det snart nærmer seg morgen. Men jeg nyter å være på en annen plass enn fastlåst i sofaen i stua i leiligheten dag etter dag etter dag. Formen var bedre i dag, eller i går. Håper det fortsetter.